Ung og uvitende satt æ i går i en bil på vei til Tromsø for å spille to seriekampa i handball. Det va i det æ satt bak førersetet og æ kun kunne se munn og haka mi i speilet at sola som skinte la skygga i ansiktet mitt, og det va da æ oppdaga: "for ei rumpehake æ har!"
Vel fremme i Tromsø tok vi turen til Pyramiden, bare en liten tur, og der gjor æ et kupp! Æ kjøpte en foundation til bare 119 kr! Og til vanlig koste den 159, stolt av den! Etter en halvtimes tid dro vi videre til Tromsdalshallen der begge kampan skulle finne sted. Den første kampens resultat e ikke verdt å nevne resultatet til, dog det va ikke det verste. Og i første omgang fikk æ ei major lårhøne som æ fort skjønte skulle følge meg gjennom dagen, og morgendagen med.
Den andre kampen, derimot, va en fest! Vi vant ikke, vi tapte med et mål, ganske surt ettersom æ, skrivende person, rota bort en sjanse til å utligne, men neida, igjen sitt æ med samvittigheten fra tåspissan og opp til hjernerota. MEN, til tross for et ergelig tap, va ingen misfornøyd. Vi hadde tapt med et mål mot et lag som va antatt 20 gang bedre enn oss, og som har logge på toppen av serien i fleire år - og det med 7 spellera på ban. Ja, det e rett, vi va 7 spellera, ingen innbyttera. Den eineste som satt på benken va trenern våres! Og Bravo, æ trur de va 4-5-6 innbyttera! Likevel klarte vi å hold følge med dem, og vi va tilogmed oppe i ledelsen ei lita stund, og uten om det va det ellers et mål over, et mål under, likt... Så æ kan med handa på hjertet si at æ e imponert over laginnsatsen og konsentrasjon som fulgte oss gjennom kampen.
Det e nåkka med det å være få spellera. Det gjør nåkka med mentaliteten og konsentrajson din. Du veit du skal spelle mye, kanskje heile kampen, og du veit du må rasjonere med kreftan og ha pusten på di side. Du veit du må konsentrere deg og ikke gjøre unødige feil, å ikke gjøre feil som tappe pust og fokus ut av deg. Du veit du må og kommer til å ha en høy puls. Du veit du ikke får nån pausa. Æ har mange fine medspillera. Og venna.
